Du lurte på om det var godt nok grunnlag for å havne på til.no at du "kun" er tilskuer?

- Ja, jeg tenkte at du var ute etter mer fotballfaglige betraktninger, at man hadde litt mer peiling og erfaring. Jeg sliter litt med bakrom og sånne greier. Jeg må stadig spørre Øystein om bakrommet er mellom keeper og backene eller mellom forsvarsspillerne og midtbanen, hehe.

Var du på Alfheim da TIL spilte hjemme mot Haugesund (19. juni)?

- Ja, det var jeg.

Jeg tror jeg hørte deg i TV-ruta i det 52. minutt.

- Ja, det skulle ikke forundre meg. Det hender at jeg roper litt.

Det var 4-5 minutter etter at Haugesund fikk den straffen og fikk mål. Og så hørte jeg et veldig høyt og klart "heia TIL" med en stemme som er veldig lik din.

- Kanskje var det meg, kanskje en annen, men det hender at jeg roper når det er litt stille. Vi satt nede på D-feltet og TIL hadde hjørnespark og var i angrep. Da hender det at jeg roper bare for å oppmuntre dem rett før de skal ta hjørnesparket.

Du sier at du har omkring tre tiårs fartstid som publikummer på Alfheim?

- Ja, det stemmer. Jeg begynte å gå på kamp i -93.

Vi skal jo ikke avsløre alder....

- Åh, det er ingen hemmelighet. Jeg er 66 år. 1956 er jo en utrolig bra årgang, da, ha ha.

Tok altså litt tid før du begynte å gå på Alfheim etter at du flyttet til Tromsø?

- Ja. Vi hadde fått unger, og Dagny, som er yngst, var blitt tre år. Jeg flyttet til Tromsø i 86, og som tilflytter kjente jeg litt på det med tilhørighet. Litt sånn "er det her min by»? Jeg følte meg ikke som Tromsø-væring. Og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe ordentlig Tromsø-aktig sammen med ungene, og da dukket det opp: "Vi kan jo gå på fotballkamp!"

- Jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Jeg er sånn alminnelig idrettsinteressert, spilte handball og turnet i unge år og var innom Harstad IL og spilte fotball en periode, da damefotball var i en gryende begynnelse, tidlig 70-tall. Og jeg spilte på løkka. Vi hadde ei løkke rett ved der jeg bodde, og der brukte en nabogutt og jeg å skyte på hverandre. Jeg har bestandig hatt sans for fotball. Og så ble det sånn at jeg tok med meg ungene på kamp. Jeg måtte gjøre noe som gjorde at i alle fall ungene ble Tromsøværinger.

Så du skulle trene dem opp til å gå i kiosken på Alfheim i pausen?

- Hahaha! Jeg har ikke noen store utlegninger å komme med om det, men det ble nå sånn. Og Juna, eldste datteren vår, hun ble virkelig interessert. Hun ser fortsatt på TIL-kamper selv etter først å ha bodd i Bergen i mange år etter videregående, og nå når hun bor i Oslo og jobber sammen med Dagny. Hun ser enda på TIL-kamper når hun har tid, og er hun hjemme i Tromsø en tur og det passer slik at hun kan få med seg en hjemmekamp, så er det lykke!

Flyttet du ikke til Tromsø før -86?

- Nei. I 1984 ble jeg med i jazzrockbandet "Freeman in Paris" med Knut Høiland, Ørjan Forsland, Stein Olav Pedersen og Trond Sverre Hansen, og de bodde jo alle her, så jeg var stadig vekk i Tromsø, men jeg bodde i Trondheim. Jeg hadde utdannet meg som sykepleier der og jobbet som tilkallingsvikar på RiT for å kunne holde på med musikk mest mulig. Vi spilte ofte i Tromsø og turnerte ellers mye både i nord og sør mellom 84 og 89. Det var ei aktiv tid med det bandet.

(https://tv.nrk.no/program/FTRO00004587)

- Tromsø var på mange måter en annen by da. Det var en drøss med spilleplasser, du kunne bokstavelig talt dra på turné mellom brua og Mack, serious! Det varte egentlig hele 90-tallet også. Jeg begynte å drive jazzklubben i 90 og vi arrangerte konserter på diverse forskjellige utesteder og scener her. I dag preges Tromsø mye av den store økningen i turisttrafikk, og det er vel og bra, men byen må også ha noe å vise fram, noe å tilby de som kommer tilreisende, ikke bare turistbutikker.

Mannen din, Øystein Norvoll, dere møttes ikke på Harstad-Narvik/Evenes Lufthavn?

- Hehe, nei. Jeg husker ikke helt hvor vi møttes. Han har bodd i Tromsø fra rundt 75, og vi visste jo av hverandre fra tidligere, gjennom musikken og hadde spilt sammen på jammer og slikt, men vi ble kjærester først i 86.

Du nevnte at du var innom flere idretter, og du er altså fra det området i Harstad sånn at du var nærmest Harstad IL?

- Ja. Jeg er fra Sama, rett opp av Samasjøen, i gangavstand fra Harstad stadion.

Du har ikke noe fortid som publikummer på Harstad stadion?

- Nei, ikke egentlig. Jeg husker at morfaren min brukte å gå på kamper. Og jeg brukte å gå dit og stå sammen med ham ei stund. Og far min kunne se på fotballkamper på TV. Så husker jeg at hele familien en gang dro til Narvik for å se en Mjølner-kamp. Det var i 1972 på våren på deres første hjemmekamp det året. De var blitt tatt opp i 1. divisjon (nå Eliteserien) da den ble utvidet fra ti til tolv lag og vinneren av nordnorsk 2. divisjon fikk en plass. Det var en begivenhet! Men kanskje var det like mye for turen at vi dro dit?

Så nevnte du Dagny som en del har hørt? Du var vel blant de første som fikk høre henne synge? Eller kanskje det ikke var så mye sang?

- Ja, selvfølgelig. Og jo, det var mye sang fra tidlig. Hun har sunget fra hun var en neve stor. Så det var der fra starten av. Og nå har det bare tatt helt av. Og storesøster Juna jobber som daglig leder og turnéprodusent for henne.

Du er vel glad over å se at de lykkes?

- Ja, selvsagt, og det er jo fantastisk hva de får til. Når man er tett på så vet man også hva det koster og hvilket arbeid som ligger i det. De er arbeidsomme, rett og slett. Det er veldig gøy å se. Og selvfølgelig, at de lykkes og at det går bra, det er jo fantastisk. Vi er kjempeglade over hva de får til. For oss så er de jo våre unger og Dagny er jo først og fremst vår datter. Av og til må jeg stoppe litt opp og bare tenke og kjenne litt på det, for som foreldre er det ikke så lett å se det utenfra, på et vis. Men Dagny har strålt fra hun var født. Uansett hvem det er, så får hun folk til å føle seg vel når hun er sammen med dem. Hun utstråler varme og god energi.

Det vinner hun vel litt på når hun er på scenen?

- Selvfølgelig. Og så er hun musikalsk. Det skjønte vi fra tidlig av. Hun har jo vært omgitt av musikk hele sitt liv, ettersom vi driver med musikk, både Øystein og jeg. Og det er ikke sånn at hun har hørt bare på den musikken hun ville. Sånn var det for alle tre ungene våre. Også storebror Bjørn er glad i musikk, og de har alle fått med seg mye musikk gjennom hele barndommen. Mye forskjellig musikk. Det er ikke noe vi har gått inn for å lære dem, men det ble jo en form for skole det også. I bilen på tur og ferie sang vi allsang og de trallet med på både bossa nova og jazz. Og når Dagny en gang imellom er hjemom og jeg øver på noe, så synger hun plutselig med, for der er det kanskje en låt hun har hørt før.

Da skal jeg tilbake til et album fra 2017?

- Ja, "Gå, sveve".

Jeg har jo på fleip kalt det et tre-stammers eller tre-stemmers møte. Harstad, Narvik og Tromsø.

- Hm, en pussig tanke...

Er ikke Øystein fra Narvik?

- Nei, Øystein er fra Harstad. Eller egentlig fra Ibestad, Rolløya.

F..., som jeg har dummet meg ut. Fordi det står på wikipedia at han er født i Narvik.

(Igjen dette problemet med at fødested står oppgitt som det stedet der nærmeste sykehuset er.)

- Jeg har sett noen steder at det står Narvik. Men jeg vet ikke hvordan det er kommet opp. Haha, det var altså derfor du sa Harstad/Narvik-Evenes. Nei, han er født på Ibestad, men bodde i Harstad fra han var 9-10 år.

Uansett, på det albumet og i låten "En dag i januar" så er det helt problemfritt for deg å synge "heia TIL» eller … ?

(https://youtu.be/UsisYHyNeCY)

- Jajaja! Sangteksten sier jo "heia TIL", og jeg er rett og slett glad i TIL, så det går helt fint! Når man følger et lag over så lang tid så får man et forhold til dem. Jeg kjenner jo ikke historia til TIL langt tilbake og sånn, og jeg følger jo ikke med dem i det daglige. Men jeg følger dem som spillende lag, og jeg er topp interessert da og diskuterer mye med Øystein og evt andre om strategier, trenerbytter og spillerbytter. Hva som er bra og hva som ikke er bra. Og jeg har mange meninger om det, og det uten å være fotballfaglig kyndig.

- Og jeg liker fotball som spill. Det er ikke sånn at jeg går og husker resultatene i lang tid. Det gjør Juna og Øystein! Nei, det er spillet der og da som interesserer meg. Som for eksempel da de spilte 1-1 hjemme mot Haugesund. Da spilte de j..... mye fin fotball, så selv om det ikke ble seier, så kan jeg glede meg over at spillet tidvis var både pent og underholdende å se på. I mine øyne er de for tiden på en oppadgående kurve. De har mye fint banespill, pasningsspill, hurtighet og artige kombinasjoner. Og så er det liksom bare den siste, ikke tredjedelen, men femtedelen, som svikter litt for ofte. At de ikke får den ballen i mål!! Men når du følger et lag sånn over tid, så blir du glad i dem og liker å følge dem.

Og dette fra ei dame som ikke skulle snakke fotballfaglig?

- Ja, jo. Litt må det jo bli.

Du begynte jo som publikummer i ei tid da det til tider kunne være vanskelig å få seg billett?

- Joda, det har vært kamper som jeg ikke har fått tak i billett til. Blant annet mot Rosenborg, mener jeg å huske. Det var vel borti 8 000 på Alfheim på den meste på den tiden. Utsolgt. Og Rosenborg var på topp da, så kampene mot dem var bestandig godt besøkt.

- Det er en ting jeg savner, og det er Store Stå. Man er blitt vant til det nå, at alle sitter, men det var en helt annen tid når du kunne stå på Store Stå. Det var mye artig prat og kommentarer rundt omkring, og du kunne stå på litt forskjellige plasser i løpet av kampen. Jeg savner for eksempel at man kunne stå bak vantene helt nede ved banen under kamp. Da fikk du skikkelig med deg energien og kraften i spillet, når de sloss om ballen på to - tre meters avstand fra deg. Det likte jeg.

- Og noen ganger sto jeg bakom sørmålet. Gøy å få med seg en scoring fra en sånn posisjon. Jo, det savner jeg!

Hvordan skal du få flere til å gå på kamp?

- Ja, si det. Det er tusenkronersspørsmålet. Øystein og jeg har pratet mye om det, hvorfor folk i Tromsø ikke går på TIL-kamp. Det er merkelige greier. I Ålesund hører vi at det går 10 000 på kamp. Og i Tromsø som er en større by, er besøkstallet på under 3 000. Tromsø er en av arenaene med aller lavest tilskuertall gjennom sesongen. Det er jo stor fotballinteresse i byen som sådan, og mange som spiller fotball, så det er veldig rart.

Hvordan vil du beskrive det du sitter igjen med etter å ha vært på en kamp?

- Det kan være veldig forskjellig, alt etter som hvordan de spiller. Noen ganger går du hjem glad og oppløftet etter seier og godt spill. Jeg er jo som sagt opptatt av spillet. Og så blir du selvsagt lei deg når de taper, og når de over tid ligger og vaser i bunnen av tabellen og er på nippet til å rykke ned. Det ødelegger ikke uka mi om de har tapt, men jeg kjenner på det den kvelden kampen har vært, ja. Da er man litt trist.

- Spillere kommer og går, og nå har jo TIL vært inne i et skikkelig generasjonsskifte en tid, over flere sesonger, vil jeg si. Det har vært perioder der det har gått litt fort unna for meg, så jeg ikke har fått med meg navnene på alle de nye. Og da kjenner jeg at jeg må ta meg litt på tak og pugge nye navn og lære meg hvordan de ser ut, kjenne dem igjen på banen, på ansikt eller stilen deres. At det ikke blir sånn at det bare er noen som springer der med ei TIL-trøye og et nummer på ryggen. Jeg må vite hvem de er, hvor de kommer fra. Da blir det straks mer interessant. Sakte, men sikkert studerer man spillestilen og lærer seg hvordan de spiller og hvordan de løser oppgavene. Det er da det blir gøy å se en kamp! Du må følge dem over tid. Å gå på bare én kamp, det ville jo være helt meningsløst. Eller bare nå og da. Du må følge dem tettere enn det!

Det var dagens oppfordring fra Marit Sandvik: Du må følge dem over tid!

- Jeg liker å følge utviklinga til spillere, fra de kommer ferske til klubben til de kanskje blir solgt til en større klubb her i landet eller utenlands. Å følge det løpet er gøy. Selvsagt ekstra gøy når det er a local boy, men også når det kommer spillere fra andre klubber som utvikler seg og blir god på TIL. Det er stilig!

- Og nå om dagen er det mange unge, lovende spillere på gang. Casper Øyvann, Sakarias Opsahl, August Mikkelsen bare for å nevne noen. De tar steg sakte, men sikkert hele tida. Spennende å følge med på.

- Det som gjør fotball morsom å se på er først og fremst samspillet, syns jeg. Og det har veldig mange likhetspunkter med det å spille i band, så kanskje er det ikke så rart at man har interesse for denne idretten. Samhandling, kommunikasjon, interaksjon. At den rytmiske markeringa i musikk kommer akkurat til rett tid og på rett plass i forhold til de andre. Sånn er det også i fotball der det rytmiske i spillet skal stemme. At et løp starter akkurat i rett tid, at man klare å beregne tempo i forhold til avstand. Et utrolig intrikat og mangefasettert spill, både i fotball og i musikk. Med uendelige variabler, variasjonsmuligheter.

- Jeg har ofte sagt at dersom jeg ikke var sanger så skulle jeg vært trommeslager. Jeg er veldig opptatt av rytmikk, det er på et vis selve bunnen i all musikk. Og så tenker jeg at trommeslageren er den som bestemmer aller mest og jeg liker å bestemme, haha. Det trommeslageren gjør, fargelegger helt klart det totale uttrykket i musikken; om du spiller mye eller lite, om du spiller sterkt eller svakt, om du underdeler eller ikke, om du legger til andre rytmer, polyrytmikk. Som trommeslager har du en stor palett. Som sanger så kan jeg noen ganger misunne dem det. Men sangere har selvsagt andre fordeler, blant annet i det å formidle en tekst. For meg er teksten en del av mitt instrument. En ting er de tonene du synger, som la la la. Noe annet er de lydene du lager når du synger ordene. Her har jeg som sanger uante muligheter, med hvordan jeg vektlegger forskjellige stavelser, hvordan jeg bruker pusten, hvordan jeg kan ta pause midt i et ord eller midt i en setning slik at den nesten skifter mening. Det er sånne ting det er gøy å leke seg med, å teste ut. Akkurat slik en fotballspiller gjør, når han leker seg med ballen, med pasninger, med dribling og slikt.

Ditt beste minne fra Alfheim, hva er det?

- Snekampen mot Chelsea er jo noe som huskes! Og da Arne Vidar Moen scoret mot Rosenborg seks minutter på overtid i det årets siste kamp og berget plassen i Eliteserien. Husker ikke årstallet. Og da Sigurd Rushfelt scoret tre ganger i sin siste kamp, - med venstre fot, med høyre fot og til slutt på hodet. Det var et strålende punktum på en fantastisk fotballkarriere! Det husker man selvsagt. Men jeg vil egentlig bare si at tida da Store Stå var der enda, er et godt minne. Ellers vil jeg ikke trekk fram noe spesielt. Jeg synes bare generelt det er herlig når de spiller bra og helst vinner, og gleder meg med det!

Se for deg at du selv med fullt band er i midtsirkelen på Alfheim før kamp.

- Det ser jeg ikke for meg.

Hvilken låt ville dere spille da?

- Det måtte vel bli en samba, en Brasil-låt, med bandet mitt Marit Sandvik & Nova Onda. Og for anledningen trommeslager Kenneth Ekornes innleid på perkusjon, det hadde vært kanon! Og jeg skulle spille perkusjon selv også, slik jeg gjør på konsertene våre. Og vi skulle ha allsang. Kort innlæring av publikum med noen strofer og så hu hei, igang! Brasilianerne som publikum elsker å synge på konsert. Og det jeg har skjønt etter å ha vært på noen Dagny-konserter, er at det norske publikummet også gjør det, de liker å synge. Så det skulle vi få til!

Er det noe du gjerne ville formidlet til folket før vi runder av?

- Det må jo være den oppfordringa om å støtte TIL, støtte laget, med å gå på kamp. Og å følge dem over tid. Du må bli kjent med spillerne og du må se dem over tid for å få et forhold til dem og bli glad i laget. Og så får du med deg utviklingen og det er da det blir skikkelig gøy. Mange sitter hjemme og ser på topplagene i Europa, men går ikke og ser det beste laget i sin egen by. Det er litt trist, syns jeg.

Det finnes vel øyeblikk av pur lykke når du ser laget ditt lykkes med noen ting?

- Javisst. Du kjenner både den gleden selv og du ser den hos spillere og lagledelse. Det er bestandig gøy å være tilskuer og på det viset delta når noen lykkes. Du vet at det er et strev og et arbeid som ligger bak. Så forløsningen og jubelen når ting går bra, kjennes deilig.

Du vet jo selv hvor mange, mange timer det ligger bak det før du går på scenen og gjør musikk?

- Jajaja. Og mange timer med tvil. Jeg vet ikke hvordan fotballspillere har det, men som musiker så kan man plages og stri mye med tanken på om det man gjør er bra nok, om det er verdt noe i det hele tatt eller om man kanskje bare skulle slutte først som sist! Men det er vel den tvilen som kreves for at man skal fortsette å drive seg selv videre framover.

- En ting vi ikke har vært inne på er psykologien i det å spille fotballspill. Det er elleve hoder som skal samhandle og hvis man da føler presset og har høye skuldre, så kan det være vanskelig å prestere. Noe jeg ofte har sagt til Øystein er at det å trene et lag mentalt, det kan virke som blir satt langt ned på prioriteringslista. Det stemmer sikkert ikke, men dette er i alle fall ting man må jobbe mye med. Og har man scoret ett mål, så må man glemme det fortest mulig. Spille som om det er uavgjort eller man ligger under. For med ett mål i bag´en, så har du plutselig mer å forsvare og da fyker skuldrene til topps. Ikke bra!  Dette er også noe som du finner tilsvarende av i musikken. Hvis du har høye skuldre, så kan du være ganske sikker på at du blir å streve mer i løpet av en konsert. Men hvis du klarer å nullstille deg og ikke tenke at «nå må jeg …. osv», da funker spill og samhandling på en helt annen måte. Dette tror jeg er noe alle kjenner seg igjen i. 

- Noen ganger så ser du det så veldig tydelig om de har den trua eller ikke. Og de lagene TIL spiller best mot er jo de beste lagene! I mange år var de nesten det eneste laget som vant mot Rosenborg, dette var mens Rosenborg regjerte toppen i eliteserien. Og så kunne de spille ræva mot bunnlagene. Hva er det for noe? Jo, fordi i de sistnevnte kampene så er det forventet og nærmest bestemt at de skal vinne. Og da har du et press på deg som ofte tar prestasjonsnivået ned noen hakk. Mens mot topplagene er det ingen som forventer at de skal vinne. Da er skuldrene senket, og de spiller godt. Og vinner til og med noen ganger.

Ser du noen endring eller forbedring?

- Ja, de har fått, jeg skal ikke si tilbake, for det er jo ikke de samme spillerne, men de har fått mer av den der: "Vi bare går utpå der og så gjør vi det»-innstillingen. Jeg vil ikke kalle det fandenivoldskhet, men det er en pågåenhet og en offensiv innstilling som jeg liker. Spesielt de unge spillerne i dag virker mer sånn. Det er gøy og se. Og det er veldig riktig.

- Og det å klare og nullstille seg når man som lag har scoret eller spilte en strålende kamp forrige helg. Glem det. Spill som om det er uavgjort, uansett. Vær i nuet, litt som en yoga-praksis.

- Det samme må musikere gjøre. Hvis jeg spiller en bra konsert en kveld og føler at nå gikk det virkelig veien, da kan du ta deg søren på at kvelden etterpå blir preget av det og du føler i alle fall selv at det ikke går bra. Det er ikke sikkert det merkes for publikum, men du som utøver kjenner på det. Du vil prøve å gjenskape gårdagens prestasjon. Det klarer du sjelden. Nå er noe annet enn da, alltid.

- Sånn er det med fotball også. Du må være tilstede her og nå. Og det er lettere sagt enn gjort. Men ikke umulig. Det må trenes på, som alt annet.

Et siste spørsmål: når du får forespørsel om en spillejobb så er det vel sånn at det første du gjør er å sjekke terminlista til TIL?

(Mye latter)

- Nå er det jo heldigvis sånn at de spiller de fleste kampene på søndager, og det er ikke konsertdag. Så alvorlig har det vel ikke vært. Men jeg skriver opp i syvende sansen min når de spiller og har hjemmekamper. Ved siden av å være musiker har jeg også jobbet som sykepleier på UNN Tromsø i alle år. Og da har jeg passet på at jeg ikke hadde senvakter på søndagene når de hadde hjemmekamper. Har tatt litt hensyn til kamptidspunkter, ja.

De her TV-selskapene som sitter på rettighetene har jo prøvd seg med en kamp fredag, noe på lørdag, noe på søndag og noe på mandag. Det var jo et rent hån mot publikum. Det er jo søndag som kl 18:00 som er kamptidspunkt?

- Ja, det er det! Det er på samme måten som med cupfinalen. Den er i november. Ikke i mai.

Mange år på UNN. Du kunne vel løfte pasienten litt opp med å snakke litt fotball eller synge en sang med dem?

- Jo, absolutt, men jeg har jobbet på intensiven i alle år og mange av pasientene der er jo sovende eller lagt i kunstig koma. Men det har hendt at jeg har hatt pasienter som har vært såpass våken at de har sett litt på fotball, og vi har kunnet ta oss en prat om det, innimellom alt annet. Og til og med utvekslet litt fotballfaglige tanker, hvis det var aktuelt. Det har vært hyggelig. Og definitivt kan det gi pasienten en liten pause fra sykdom og plager.

- Jeg anser ellers det å gå på kamp som ren mentalhygiene. For det første får du frisk luft fordi du er ute. Det er deilig, selv om det kan være kaldt, - da er det godt å komme hjem etterpå til varmt hus. Og så får du jo ropt og kauket litt, hvis du har behov for det. Og det har vel de fleste, eller? Og på det viset tar du ut litt egen damp når du er på stadion. Det har jeg gjort.

- Jeg husker at ungene innimellom kunne si: "Mamma, no må du slutte!» "Mamma, du må ikkje rope så høgt!» Flau over sin engasjerte mor.

- Jeg husker en episode, og det var kanskje siste gang med den oppførselen. Det handler ikke om fotball, men om meg som tilskuer. Jeg stod bak sørmålet og det var et eller annet som skjedde og dommeren dømte altså bare ….. , jeg var ikke enig i dommeravgjørelsen, for å si det sånn. Og ropte "din j..... dommer". Og det stod to ti-elleveåringer fremfor meg og han ene snudde seg og så på meg. Og han snudde seg frem igjen uten ei mine i ansiktet. Og da, plutselig, så jeg meg selv med hans øyne. Og jeg kjente bare at "Marit, sånn her kan du ikke fortsette å holde på." Jeg mener det var siste gangen jeg ropte noe stygt etter en dommer. Det var så pinlig, de to guttene så bare et voksent kvinnfolk stå der og rope bannskap. Nei, nei, nei, huff!

Nå er det borte? Nå er det mer "heia TIL".

- Ja. Nå er det mer kontrollerte former. Fyker opp når de scorer. Armene i været og stor jubel. Det er herlig. Synger TIL-sangen. Og selvsagt har jeg et TIL-skjerf, men glemmer dessverre alltid å ta det med.

- Når det gjelder sanger så synes jeg Turdus Musicus-låta er bra. (Og hun synger den for meg) "Gutan med stil, spelle på TIL." Syns det er den tøffeste TIL-sangen. Den er jo kanskje ikke noen opplagt allsang, men råstilig, det er den! Skikkelig pønkesang.

Enn supportersanger, sanger om enkeltspillere og sånn?

- Jeg står av og til med Forza Tromsø. Gøy at de er så aktive på kamp. De holder virkelig koken. Hører av og til at de synger om enkelte spillere, og da synger jeg gjerne med. Isberget har jo langt tilbake hatt en rekke med sånne sanger der de sang om enkeltspillere; Miika Koppinen, Johnny Hansen, Morten Gamst og andre. Da var det gøy å hive seg med.

Tusen takk for praten!

- Heia TIL!

(Bildet er hentet fra Marit Sandviks Facebookside)