En annerledes kamprapport

Thore Danielsen har vært TIL-supporter i en årrekke. Han skal bidra med litt lengre tekster på til.no, der han prøver å finne de små og morsomme historiene rundt TIL. TIL er veldig glad for å ha med Thore på laget og vi kommer tilbake med en nærmere presentasjon av Thore senere i uka. Thore debuterer på til.no med en skildring av kampen igår på Ekeberg mot KFUM.

Annonse:

KFUM - TIL, 8. september 2020

Hvordan er egentlig stemningen på kamp i disse coronatider? TV-sendingene er ihvertfall helt annerledes. I stedet for rop og sanger fra supportere er det mye mer lyd fra spillere og trenere enn vanligvis. Dersom ikke de i miksen lar kommentator overdøve alt av stadionlyd. Ekstra rart er det de gangene der lyd fra speaker på stadion overdøver kommentator.

Men fotball er, som så mye annet, mye bedre der det skjer. Eller laiv som det kalles. Og dagen opprant da TIL skulle møte KFUM - eller Kåffa - på Ekeberg i årets OBOS-liga. Stadionanlegget til Kåffa er vel nettopp det at det IKKE er et stadion. Her har man lagt litt kunstgress utover ei flate som kanskje tidligere var parkeringsplass ved Ekeberghallen. Og banen virker umiddelbart å være både litt kortere og smalere enn baner flest. Noe som betyr at spillerne må justere den ene lille millimeteren. Hvem takler det best.

Akkurat mens man drodler over dette - og over referansen til at banedekket er som betong - kommer lagene inn på banen. Trener Isnes hos Kåffa har plukket ut 11 av sine elever som får starte mot Gutan. På hjemmetribunen har en gruppe supportere noenlunde kontroll på coronaavstanden og bekjentgjør med et banner at de er profeter. Er det de som på forhånd har fått Kåffa til å mene at det ville være fullt mulig å slå Tromsø

(https://kaaffa.no/nyheter/fullt-mulig-a-sla-tromso)

Trener Isnes hadde nok delt ut sine formaninger. Sikkert med basis i de bildene han hadde hengt opp på veggen. Men hjalp det? Fikk de lokket TIL ut slik han håpet på før kamp?

Kåffa har valgt slagordet «En klubb for livet». Men mørket senker seg tidlig over denne sletta som i år ikke fikk være tusenvis av barns lekeområde i Norway Cup. Og så dårlig er flomlysene på denne banen at kamper nå i høst må spilles tidligere enn vanlig.

Hvem kom best ut av startblokkene? Helt klart ikke Tromsø. Det gikk fryktelig lang tid der alt av forsøk fremover kun var på venstresida. Lengst mulig bort fra både profetene og oss andre mindre profetiske. Og gang på gang viser det seg at man har ikke fått stilt inn siktet helt. Så når Kåffa etter mindre enn ti minutter går opp i ledelsen etter det som må kalles soleklare miss i forsvar så synker liksom TIL-hjertene litt der på sidelinja. Hjertene? Jo, for det er flere som har beveget seg ut i fiendeland, på bortebane på bortelagets tribune. Men alle i sivil.

Da TIL endelig får engasjert høyresida litt og får til innlegg så er det en meget kontant nr.15 i Kåffa som stadig vekk må ty til det som kanskje er en standardmetode for å komme se ut av vanskeligheter i den leiren: til himmels med kula.

Profetene gjorde ikke så veldig mye av seg. Eneste gangen de kanskje får litt trykk i sang og rop er når de etter å ha sett Kåffa komme med tre angrepsforsøk slenger ut:«lekestue, lekestue».

Først mot slutten av førsteomgangen kan man kanskje, om man er i det snille hjørnet, si at det tar seg litt opp fra Tromsøs side. Og plutselig er det flere TIL-spillere som byr Kåffafolk opp til dans. Jostein forsøker til og med å danse med tre motstandere samtidig inne i midtsirkelen. Men ender med å gå overende.

Gutan fra nord som eller har support fra et Isberg + Forza måtte tusle ut til pause uten mål. Mens Kåffa vandrer av banen med «Arctic» på ryggen. Er det så kjølig på Ekeberg.

Hva skjer i en TIL-garderobe i en sånn pause? Lurer man på om man skal sette innpå et nytt lag som det heter i den urgamle klisjeen? Vel, de foretar ett bytte. Og det er nettopp den som kommer etter pause, Sakarias Opsahl, som skaffer TIL utligningen. På en bane der det ellers er ganske så stille så merkes jubelbrølet fra TIL-benken veldig tydelig. Ja kanskje hørte de det helt nord på Grorud? Eller lenger opp.

På slike dager er det nok mange med litt fotballsykdom som kjenner det rykke i eventuell legg- og lårmuskulatur man måtte være i besittelse av enda. Man får så lyst til å kline til den imaginære ballen og bare «peise den i mål». Men heller ikke sidelinja lykkes. For i disse coronatider får man ikke gitt de 11 utpå der den støtten man så gjerne vil gi.

Derfor håper vi at man snart kan høre folk brøle Sverre Kjelsbergs «hjemmebane, hjemmebane, hjemme, heia TIL».

Vi står han av. Takker for i dag. Og setter vår lit til neste korsvei.

 

Annonse fra Obos-ligaen: